Bergen Teaterforening er en av Bergens eldste venneforeninger og ble stiftet 8. desember 1872 for å sikre en norsk nasjonal scene i Bergen. Foreningens formål i dag er å ivareta medlemmenes teaterinteresse.
Blant foreningens første formenn var Christian Michelsen og Johan Mowinckel. I dag er teaterforeningen stadig aktiv og siden 1983 har den årlige utdelingen av byens to viktige teaterpriser vært en viktig begivenhet: PERNILLESTATUETTEN deles ut for beste sceneprestasjon og RAMPELØKTEN tildeles for årets mest spennende og nyskapende teaterprosjekt eller for aktivt arbeid innenfor teatermiljøet. Foreningens PUBLIKUMSPRIS tildeles en scenekunstner fra Bergen/Hordaland for vedkommendes innsats i det foregående året. Prisen ble første gang utdelt 6. februar 2010 og har kun blitt delt ut 2 ganger. (Sist 13. januar 2019.)
BERGEN TEATERFORENING BLIR TIL!
Følgende tekst er hentet fra jubileumsskriften som ble utgitt 1962 i anledning Bergen Teaterforenings 90års-jubileum. Den er skrevet av Yngvar Holbæk-Hansen.
En får si at Bergens Teaterforening fikk en dramatisk fødsel.
Bakgrunnen var tragediens: Moderscenens fall våren 1863. Ole Bulls norske teater så dagens lys 2. Januar 1850. Det gjorde sin heroiske nybrottsgjerning gjennom 12-13 år under stadig stigende vanskeligheter. Så bukket det under, og fremmende krefter rykket inn i Komediehuset på Engen. Naturlig nok mest danske, men også svenske, tyske og andre.
Men altså mest danske. Og det falt tungt for brystet, dog foreløpig innen en engere krets. For det kan ikke nektes at de danske gjestespillene var meget populære. Enkelte av dem sto også kunstnerisk sett på et ganske høyt nivå.
Man kan i følge Hans Wiers-Jensen og andre kilder ikke påstå at det var en folkebølge som løftet det nye norske teater frem til virkelighet. Til syvende og sist var det én enkelt mann som sto opp og blåste i luren og vekket de sovende.
Hans navn var Johan Bøgh.
Johan Wallence Hagelsteen Bøgh, født i Bergen 1848. Av gammel embedsfamilie med røtter i danske og bergensk kultur. Studerte jus, men trivdes ikke med det og ble litterat. Skrev i avisene, utga en diktsamling, dro på studiereise til Danmark, Tyskland og Italia. Medarbeider i ”Bergensposten”.
Bøgh hadde vært ute og reist. Høsten 1872 kom han tilbake til sin fødeby, og straks begynte lurblåsingen. Tre artikler fra hans hånd i ”Bergensposten” i november og det skapte grunnlaget for dannelsen av en teaterforening.
Artiklene vakte strid. Tihengerne av det danske ”teater-hegemoniet” tok til gjenmæle. De hadde ingen tro på en selvstendig nasjonal scenekunst på det tidspunkt. Var ikke Ole Bulls eksperiment skremmende nok?
Men Johan Bøgh ga seg ikke. Han fikk støtte av noen få innflytelsesrike byens borgere, blant dem de to redaktørene Olav Loftshus og Fredrik M. Wallem.
Så ble det innkalt til et almannamøte i Haandværker-foreningen søndag 8. Desember 1872. Følgende herrer hadde undertegnet innbydelsen: Maler A. Askevold, kemner H. Baars, assessor W. E. Beyer, overlege D. C. Danielssen, konsul F. G. Gade, konsul John Grieg, malermester Harbitz, banksjef O.E. Henriksen, agent John Lund, kjøpmann Dankert Rogge og Johan Bøgh selv.
Haandværkerforeningens sal var fylt til trengsel. Bøgh holdt innledningstalen, et begeistret og lyrisk foredrag. ”Og veltalenhetens sluser åpnedes”. Der hersket enighet om dannelsen av ”en forening til fremme av en nasjonal scene i Bergen”.
Men, skriver Wiers-Jenssen: da denne enighet var konstatert hadde mann fått blod på tann. Man ville ikke nøye seg med å arbeide for å fremme, man vill ville på flekken beslutte å opprette. Nå var interessen der. Den burde utnyttes. Ellers ville den dø.
”Man kjente jo bergenserne!”
Det lyktes imidlertid dirigenten, overlege Danielssen å stagge gemyttene og samle dem om sakens kjerne. Tilslutt ble det vedtatt å stifte foreningen.
8. Desember 1872 er således Bergens Teaterforenings fødselsdag.
På stedet tegnet 240 medlemmer seg som medlemmer.
- desember var det innkalt til konstituerende generalforsamling i Arbeiderforeningens store sal. ”Adresseavisen” , som inntok en nok så negativ holdning til foretagendet, konstaterte med dulgt fryd: ”Mødet var i den Grad præget af Vidtløftighed, Udoverflyden, Snakkesalighed og Ugreihed, at et Møde til av samme Slags, og Foreningen er skrinlagt. Havde ikke dirigenten ved Midnatstid tryglet om Barmhjertighed, vilde man have holdt paa til Jul. Men i denne sene Nattetime enedes man om Udsættelsesforslag”.
Ny konstituerende generalforsamling ble holdt 30. Desember, og her omsider foreningens lover vedtatt.
Den første bestyrelse besto av : instrumentmaker Aarestrup, maler Askevold, kemner Baars, redaktør Blehr, skipsbygger Dekke, cand. Teol. Fasting, konsul Gade, konsul Grieg, banksjef Henriksen, apoteker Krohn, ingengjør Neumann, redaktør Wallem.
Johan Bøgh, som hadde satt hjulet i sving, dro nå fra Bergen og ble borte i flere år.
Foreningens første formann ble G. Fasting.
Georg Fredrik Christopher Fasting, født i Bergen 1837, sønn av presten Michael Fasting. Teologisk kandidat, lærer ved Tanks skole. Litteraturanmelder i ”Bergensposten”.
Teaterforeningen fikk en lovende start. Allerede i mars 1873 var medlemstallet steget til vel 600. Dens oppgave ble i første omgang: å samle penger.
Storm og skandale!
En lovende start? Ja vel. Men også en høyst beveget start. Danskene hadde ufortrødent fortsatt sin virksomhet i Komediehuset.
I januar 1873 slo de stort på ved å fremføre et skuespill i krevende oppsetning – ”Svanevits Datter”. Skrevet av en bergenser, M. W. Brun, sønn av stifteprost Chr. Brun og sønnesønn av Johan Nordahl Brun.
I det lå der en utfordring, En dansk gest, for å tekkes og kurtisere det bergenske publikum.
Det skulle gi støtet til en teaterstrid av de mest dramatiske i foreningens historie. Og det ville ikke si så lite!
Det begynte med en anonymt innsendt artikkel i ”Bergensposten”, formet som en flengende satire. Den vakte en storm av forbitrelse. Avisene flommet over av innlegg, for og især imot. En av de danske skuespillerne rykket ut med en erklæring om at ”alle vi herværende danske Skuespillere med inderligste Glæde vilde forlate Bergen jo før jo heller”
Den anonyme svarte med en artikkel nr. 2. – om mulig enda mer ”skandaløs” enn den første.
Han skrev blant annet:
”Nuvel, reis da til Deres Fædreland og spil for Deres Landsmænd! Hils Deres Fædreland fra os , – men vel at merke: fra os! Fra os som kjender og elsker det, derimod ikke fra dem, som i teaterstriden tager parti for det danske Skuespil! Reis altsaa – men kom igjen! Spil her – som Gjæst! Fornærmer det Dem at jeg siger dette? Betænk da, at jeg umulig kan tænke annerledes, naar jeg ønsker en fast national Scene her”.
Og så får de bergensere ”som i Teaterstriden tager part for det danske Skuespil” herlig på pukkelen:
” I er det, som er mer blottet for Nationalfølelse end noen anden Klasse i dette Land… I er det, som.. er Aandslivets Fiender eller ialfald dets lunkneste Venner, som opdrager Eders Døtre til Pynte dukker, Eders Sønner til Labaner. I er det…”
og så videre.
Den bevegelse, skriver Wiers-Jenssen, som disse artiklene fremkalte i den halvstor by (på ca. 40 000 sjele) kan man nå vanskelig forestille seg. Avisene stønnet under innlegg fra begge sider, og at de ”kriminelle” artikler var anonyme, hisset gemyttene ytterligere. Den ubendige jakt på forfatteren ga seg således utslag gjennom avertissement, hvor det ble utlovet ti speciedaler som belønning til den som kunne avsløre synderen!
Nå skal det bemerkes at det i de dager var uvanelig at en innsender satte sitt navn under en artikkel. Det ble gjerne betraktet som et utslag av ubeskjedenhet.
Men den famøse forfatter var en modig herre. Han kunngjorde at han ville kaste masken og tillyste offentlig foredrag i Arbeiderforeningen. ”Adgangskort á 12 skilling vil blive at erholde, og den mulige indtækt vil tilfalde et godt Øiemed”.
Allerede en time før foredraget skulle holdes var Arbeiderforeningens sal og galleri fylt til trengsel. Det reglementerte antall publikum, nemlig 1000, var forlengst overskredet. Spenningen steg omkapp med temperaturen.
”Da den lille sidedør ved estraden – den dør paa hvilken alle de spændte blikker hadde været fæstet – omsider, kl. 7 præcis aapnedes og ”den ubekjente” traadte frem, gik der gjennem salen et unisont forbauselses-støn:
Det var jo lærer Fasting!”
Lærer cand. Theol. Fasting, formann i den nystiftede Bergens Teaterforening.
Det ble et lurveleven. Piping, klapping, tilrop av ymse slag. Men da Fasting omsider kom til orde, holdt han en tale som etter hvert fengslet den store forsamling, og Fasting kunne forlate det bevegede møte som en ubestridt seierherre.
Wiers-Jenssen slår fast:
Bøghs artikler hadde gitt støtet til teaterforeningen, fremkalt det første praktiske skritt på veien til målet: fast norsk scene i Bergen. Men Fastings artikler og især hans foredrag – ”hvor hans eiendommelige fengslende personlighet ga hans levende ord en uimotståelig makt som ingen referater kan gjengi – viste publikum hvor stort dette mål var, hvor nødvendig det var å nå det. Hvorledes teatertanken var bundet sammen med tidens verdifulleste ideer. Teatertanken fikk perspektiver og teaterkampen sin vekkende gjallende innledningsfanfare. Etter denne lurblåsingen kunne man ikke legge seg til å sove igjen. Dette signalet tvang en til å t parti. – Og Fasting rykket naturlig opp ved Bøghs side, når de menn skulle nevnes som ga støtet til nyreising av norsk scene i Bergen”.
Gå på!
Det fulgte en ventetid og en forberedelsens tid. Teaterforeningen arbeidet i det stille, mens de utenlandske gjester fremdeles hersket på scenen.
I de siste årene av dette ”interregnum” var det én mann som dominerte virksomheten i Komediehuset, den danske teaterdirektøren August Rasmussen. Og, skriver Wiers-Jenssen, Bergen bør minnes denne mann med aktelse og velvilje og ”med en smule takknemlighet”. ”Det voldsomme skyts, der benyttes i de sidste aaringers basketak, bør ikke faa avsætte varige mærker”.
Imidlertid ga teaterforeningen nytt livstegn fra seg. Den første ordinære generalforsamling ble holdt 9. Februar 1874. ”Interessen synes ikke at ha været brændende: kun 40 av de 620 medlemmer var møtt frem og kun to tredjedeler av bestyrelsen.”
Fasting forlot Bergen og ble skolebestyrer i Sarpsborg. Til ny formann valgte foreningen T. F. Prahl. Virksomheten innskrenket seg fortsatt til det ene, å skaffe penger. Men i mai det året kunne bestyrelsen bekjentgjøre at ”Bergenske Amatører til Intægt for en fast Scene i Bergen vilde give en Række Forestillinger paa Theateret”.
D Disse forestillingene virket som en oppstrammer på den bergenske opinion. Høsten 1874 gikk bestyrelsen til ”det dramatiske skritt” – i forståelse med Komediehusets eier, Det dramatiske Selskap – ”at træffe de nødvendige Foranstaltninger til at kunde begynde Spillesæsongen 1875–76 med udelukkende norske Skuespillerkræfter og norsk Instruktør”.
Men på generalforsmalingen i februar 1875 gikk diskusjonens bølger høyt. August Rasmussen hadde i januar samme år slått en trumf i bordet ved å uroppføre Bjørnsons ”En Fallit”, og høstet lauber for det. Resultatet av debatten på generalforsamlingen ble at man oppga å leie teateret i den kommende vintersesong og i stedet opprette en teaterskole.
Til ny formann ble valgt overlege Holmboe.
I mars traff styret en beslutning som kom til å få den største betydning for den vordende norske scene. Stud. Filol. Nils Wichstrøm ble fast knyttet til scenen og – etter ansøkning – bevilget et beløp på 100 speciedaler til fortsatte studier i utlandet.
Da denne stipendiebevilgning ryktedes i byen, forteller Hans Wiers-Jenssen, ”ville man jo ikke vært i Bergen, om ikke fluks et par innsendere utba seg en forklaring på med hvilken rett bestyrelsen hadde disponert 100 av fondets dalere som foræring til en ikke-bergenser!”
Rassmussens regime på Engen fortsatte. Men 2. April ga han sin avskjedsforestilling, og nå hadde teaterforeningen truffet sitt valg under mottoet: ”Gå på!”
På generalforsamlingen 10. Februar 1876 foreslo skolebestyrer Hambro at en komite skulle undersøke om det var utsikt til i nær fremtid å realisere foreningens program. Og hvis man ikke innen tre måneder hadde funnet en utvei burde foreningen oppløses. ”Enten rask marsj frem til målet eller rask død”!
Flertallet var enig med Hambro: her måtte i den aller nærmeste fremtid gjøres et radikalt skritt for å skape den nye scene.
På disse premisser gikk man til valg på en ny bestyrelse. Valgt ble: Johan Bøgh, skolebestyrer Bendixen, bankbokholder Blanc, arkitekt v.d. Lippe og skolebestyrer Hambro. 16. Februar valgte ”Gå på”-bestyrelsen Johan Bøgh til formann. Og på en ekstraordinær generalforsamling 24. Februar ble styret bemyndiget til ”at leie Bergens Theater for Sæsongen 1876-1877 for der at søge opprettet en fast national Scene, og Foreningens Midler stilles til Bestyrelsens Disposition for Gjennemførelse af denne Plan”.
Nå fulgte en hektisk tid. Problemer var det nok av. Men ”Gå på”-ånden slo gjennom alle vanskeligheter. Nils Wichstrøm ble ansatt som scensinstruktør. En del skuespillere lyktes det å engagere: Rosa og Jacob Asmundsen, Fredrikke Nielsen, Octavia Sperati, Charlotte Hansen, herrene Albert Bøgh, Alexander Rasmussen, Fredrik Garmann og Christoffer Kavli.
Teaterforeningen leiet teateret til dilettantforestillinger for å skaffe flere penger i kassen. 26. April rykket bergenske krefter inn på scenen.: ”innfødte” amatører spilte Paul Lindaus ”Kritikk og Kjærlighed” (Ein Erfolg), lystspill i 4 akter, oversarr av Fr. Nygaard. En temmelig svær oppgave for amatører, men det gikk bra. Blant de kvinnelige opptredende utmerket seg særlig Randi Nilsen – senere fru statsminister Blehr – og fru Amalie Müller – senere Amalie Skram.
17. mai oppførtes ”Til Sæters” og en ”udramatisk Bagatell” i en akt, ”17 mai hos Olaf Ingenstad”, forfattet av redaktør Lofthus. Prolog av Johan Bøgh, fremsagt av forfatteren. Slutningen lød:
Paa disse Bredder har vi Hjemstavnsrett
Det maa vi føle stolt og aldri glemme.
Det er en sandhed som enhver forstaar:
Paa Bergens Scene har vi kun norske hjemme.
Ole Bull satt i sin losje og ble mottatt med ovasjoner.
Den Nationale Scene åpnes
På første side i Den Nationale Scens journal har regissør Asmundsen prentet med sin smukke skrift:
15 de august 1876 kl. 10 ¾ Læseprøve paa ”Hærmændene paa Helgeland”.
Man var samlet u den såkalte damegarderobe. Ved et glass vin ønsket Teaterforeningens formann, Johan Bøgh personalet velkommen og pekte i en kort tale på de oppgaver som forelå, hvoretter Nils Wichstrøm i begeistrede ord tolket de følelser som besjelet ham og hans kamerater.
Det var den enkle innvielse.
Så begynte leseprøven.
”Talrikt var det ikke i personale, som hi tirsdag formiddag holdt sit indtog i det gamle komediehus”, skriver Wiers-Jenssen. ”Men der var glæde og alvor over dem alle. Hver av dem følte, at det vilde gi travle arbeidsdage, skulde de lykkes dem at gjennemføre en sak, om hvis berettigelse og mulighet meningene stod saa delte inden publikum, og som i sig selv indebar saa mange vanskeligheter. En tapper flok, som vovet sig ut paa et erobringstokt: De skulde tilkjæmpe sig selv og norsk kunst hjemstavnsret paa Bergens scene. En liten flok, men den eiet baade mot og kraft og talent. Og den hadde faat en fører som i sandhet var ”den retta Mand paa den rette Plads”.
Denne fører var Nils Wichstrøm. Åpningsforestillingen fant sted onsdag 25. Oktober 1876. ”Huset var utsolgt til siste plads. Der var solgt for kr. ___48 – et i de dage svimlende beløp.
Der var en eiendommelig nervøs spænding over dette publikum. Den norsk scenens motstandere og forkjempere hadde her sat hinanden i stævne, og det er neppe nogen bitter overdrivelse naar det hævdes: Lyttet man til samtalene, studerte man utrykkene hos tilskuerne i parkett og loger, da ble man slaat av hvormange og repræsentative de var, som intet hadde imot at overvære et nederlag. Malice stod tegnet i talrike fjæser, det saa truende ut til at programmet var: Her skal gjøres fiasko. Erfarne hoder rystede: Vilde det ikke igrunden vær en lykke om dette for tidlig fødte foster avgikk ved en stille død allerede i fødselsstunden, før det nye slog inn paa det gales vei, veien til skrifteretten? Gi der en stilfærdig begravelse med det sammen, kun som en vilde som første og eneste sørgende følge traurig etter likvognen – nemlig Johan Bøgh.”
Men det ble en seier for den nye scene – ”vistnok til skuffelse for dem, som hadde håbet paa den bergenske komedies øieblikkelige likbegjængelse”.
Den Nationale Scen var et faktum.
Bergens Teaterforening hadde nådd sitt første mål. I de følgende år ble foreningens historie praktisk talt identisk med teatrets. Teaterforeningens styre var teaterets styre. Først i 1947, på generalforsamlingen den 9. November, ble foreningen skilt ut. Den fikk sine egne lover og sitt eget styre, men var fortsatt – selvsagt – repressentert i Den Nationale Scenes styre, som Det Dramatiske Selskab, teaterbygningens eier, like selvsagt var det.
En beveger historie, denne teaterets første grunnleggende tid. En historie som rommer seire og nederlag, håp og frykt, og en stadig kamp især med de økonomiske problemene.
Publikum var, da som nå, en uberegnelig materie. Den defaitistiske ånden hos en stor del av borgerskapet hang stadig i. Ofte måtte man spørre seg selv, hadde tvilerne allikevel rett? Ville man overhodet kunne gi seg i kast med en ny sesong?
Når man leser historien, kan man ikke annet enn å føle den største beundring for den enorme innsats som ble øvet av de positive krefter i det gjenreiste bergenske teater, innen dets ledelse og av de utøvende kunstnere.
H Her skal bare nevnes som et eksempel fra den første sesongen, at det ble gitt 90 forestillinger. 45 ny-innstuderte skuespill var oppført – 13 norske, 11 danske og 21 andre. Det høyeste antall oppførelser nådde ”De unges Forbund”, nemlig 8 – åtte!”
Nitti år for det bergenske teater
Den Nationale Scene har, som de fleste andre teatre, gjennom alle år arbeidet under vanskelige økonomiske kår. Når teatret allikevel har kunnet bestå og hevde seg, skyldes det i første rekke den bergenske borgerånd. Når det knep som verst, fantes der alltid menn som sto rede til å hjelpe med lån og direkte gaver. Menn og institusjoner. Tidlig kom Samlaget inn i bildet. Det samme gjorde Bergens Sparebank, som i mange år har trådt støttende til.
Sitt første offentlige bidrag fikk DNS i 18892, 16 år etter gjenåpningen. Da bevilget Bergen kommune kr. 5000. Senere har bystyret i økende grad stillet seg velvillig. Og fra 1906 har Staten ydet sitt bidrag, også i økende takt.
Nivået – kunstnerisk sett – lå selvsagt ikke alltid like høyt i den grunnleggende perioden. Det har det heller ikke gjort siden.
Men man skal i alle fall huske, at fra Den Nationale Scen utgikk der en rad av skuespillere som skapte den første virkelige gullalder i norsk scenekunst.
Ved 25 års jubileet 25. Oktober 1901 ble det lest en prolog, som i sine slutningsord sier mangt om teaterets historie i hine tider:
Tidt ribb´des scenen for sin bedste kraft,
er ungenflyvefærdig bort den drager,
og moderen med smil ser sønnens flugt,
mens i sit hjerte bitterlig hun klager.
Da var det som vor scene dødsaar fik.
Det var som om den visnet med det samme,
men naar det værtst saa du, skjød friske skud
som ved et under fra den gamle stamme.
Prologen ble lest av frk. Torborg Abelseth, senere Torborg Schønberg, et av de ennå levende symbolene på livskraften i det bergenske teater.
I formålsparagrafen som ble vedtatt på generalforsamlingen i november 1947, heter det at Bergens Teaterforening vil arbeide for at Den Nationale Scene ”opprettholdes og utvikles”
Man tør vel si at foreningen gjennom de skiftende faser i det relativt store spenn av den tid som nitti år markerer, har bestrebet seg på å leve opp til dette formålet med større eller mindre hell, men at det positive kreftene i foreningens virksomhet som regel har seiret.
Her skal bare kort summeres opp et par av de merkesakene som naturlig faller inn i bildet:
Reisningen av den nye teaterbygningen på Engen.
Her gjorde Christian Michelsen, blant mange andre en storartet innsats. Michelsen var også den som i et særlig kritisk år – 1889 – faktisk reddet Teaterforeningen og dermed også Teateret fra oppløsning og undergang. Han var i en årrekke foreningens – og teaterets– styreformann.
ved siden av ham i den stolte formannsrekke er det naturlig å nevne nok et navn: Johan Ludwig Mowinckels.
Arbeidet med å få reist et tidsmessig teater ble innledet i 90-årene, og ble kronet med hell ved innvielsen av den nye bygning i 1909. – Fra de seneste år bør nevnes Borgergaven på 200.000 kroner ved 100 års jubileet for det første norske teater i 1950, og opptakten til planene for en utvidelse av teaterbygningen som ble gjort på foreningens initiativ i begynnelsen av 50-årene.
Det kan herske tvil og strid om på hvilken måte man best skal tjene teaterets sak gjennom teaterforeningens virksomhet. Men selve målet: det levende teaters beståeen i Bergen er man i alle fall enige om.
Derfor er der verdt å minnes noen ord av foreningens stifter Johan Bøgh som han skrev i en prolog ved 50 års dagen for Det norske Theaters grunnleggelse 2. Januar 1900:
Og nu i denne mindets store stund
da tak fra alle hjerter villig strømme
da livet banker i de gamle drømme
og tæet blomstrer paa en fredet grund,
da ved vi trygt, at vi kan sige alle:
Her skal den norske scene aldri falde.